Guestbook

 All pictures copyright to Vikholmen(c)

Thank You

E-mail

Den Belgiske Fårehundens historie


Den Belgiske fårehunds historie begynte i det forrige århundre, den gang Belgias landsbygder var preget av store saueflokker. Da var gjeterhunden uerstattelig som arbeidskraft. Den voktet flokken og gjetet sauene. Typen og tørrelsen varierte fra landsdel til landsdel. I noen områder var der mye ulv og bjørn som var en fare for saueflokken, der trengte en store og sterke gjeterhunder,  Det mest vanlige var en middels stor hund med raggete pels.

Mot slutten av det 19. århundre vokste det frem en sterk nasjonalisme i Europa, dette førte også med seg behovet for en nasjonal hunderase. I andre land som Tyskland var det Shäferhunden, i Spania kom Pyreneerhunden, o.s.v.
Gjeterne i Belgia hadde små hunder, 50-55 cm høye De var nøysomme, veidde knapt 20 kg. og hadde en enorm arbeidskapasitet. De sirklet utrettelig rundt flokken, og var alltid beredt til å forsvare alt og alle. De var hengivne overfor sin eier, men skeptiske og sky overfor fremmede.
 

Denne gjeterhunden hadde et hode som minnet om ulven. Ørene var små, trekantede og høyt ansatt. Øynene var mørke, mandelformede og med et livlig, intelligent og oppmerksomt uttrykk. Kroppen var kvadratisk, og benstrukturen lett. Dens løpesett var dansende og bevegelsene presise og parallelle. En livlig type, glad, utholdene og nøysom.

Professor Reol ved vet. instituttet i Cureghem, Brussel brukte mye av sin tid på disse gjeterhundene, og han regnes som grunnleggeren av rasen Belgisk Fårehund.
Det var endel frem og tilbake mellom oppdrettere over hva som skulle være standard, men jeg vil ikke komme inn på dette her.
 

Da vilkårene for ullproduksjon forandret seg i Belgia, måtte gjeterhundene omskoleres. De gjenoppsto nå som vakt og gårdshunder, redningshunder, politihunder, sporhunder, førerhunder for blinde, lavinehunder og ikke minst som familiehunder. Under første verdenskrig gikk mye av avlsarbeidet tapt, og etter krigen tok det flere år for å gjenoppbygge rasen. I 1978 godkjente F.C.I den standarden som i dag gjelder for rasen og som anerkjenner 4 varianter som alle kan tildeles CACIB

Groenendael - langhåret sort
Tervueren - langhåret av alle avskygginger av rødt, sorte hårspisser og sort maske.
Malinois - korthåret rødgul med sort maske
Laekenois - ruhåret rødlig


STANDARD


Hjemland: Belgia

Helhetsinntrykk: Nær kvadratisk, velproporsjonert, intelligent, hardfør og vant til et liv i friluft. Den er skapt for å motstå de skiftende årstider og det belgiske klimas hyppige værskifte. Med sin harmoniske bygning og hodets stolte holdning gir den inntrykk av robust eleganse.

Adferd/Temperament: Den forener gjeterhundens arbeidsevne med den beste vakthundens verdifulle egenskaper. Hvis det kreves, er den uten nøling en hårdnakket og ivrig forsvarer av sin herre. Vaktsom og årvåken, dens kvikke og undersøkende blikk er tegn på intelligens.

Viktige proporsjoner: Hos hannhunder skal kroppslengden målt fra skulderledd til sittebensknuten være omtrent lik mankehøyden, tisper kan være noe lengre.
 

Målangivelser:
Gjennomsnittlige, normale proporsjoner for en hannhund med en mankehøyde på 62 cm:
- Kroppslengde (fra skulderledd til sittebensknute) 62 cm
- Rygglengde (fra manke til hoftebensknute) 41 cm
- Brystomfang bak albuene, minst 75 cm
- Brystdybde 31 cm
- Markavstand 31 cm
- Hodets lengde 25 cm
- Snutepartiets lengde 12,5 - 13 cm

Hode: Godt skåret, langt uten overdrivelse, tørt. Skalle og snuteparti er tydelig av samme lengde, snutepartiet er høyst en anelse lengre, noe som gir hodets helhet en fullendt avslutning. Godt utmeislet under øynene.

Skalle: Middels bred i proporsjon med hodets lengde. Pannen er heller flat enn hvelvet og midtfuren er bare svakt uttalt. Sett i profil er skallen parallell med neseryggens overlinje. Ikke framtredende øyenbrynsbuer.

Kinn: Tørre, flate, likevel muskuløse

Stopp: Moderat, men markert.

Nesebrusk: Sort med godt åpne nesebor.

Snuteparti: Middels langt, blir gradvis avsmalnende mot nesebrusken. Rett neserygg. Munnen er godt oppsplittet.

Lepper: Tynne, stramme, kraftig pigmenterte. De røde slimhinnene skal ikke kunne sees.

Kjever/tenner: Velutviklede kjever. Sterke, hvite, solid festede og regelmessig plasserte tenner. Saksebitt. Tangbitt tolereres og foretrekkes av fåre- og kveggjetere.

Øyne: Middels store, verken utstående eller dyptliggende, svakt mandelformede. Brune, helst mørke; sorte øyenlokksrender. Blikket direkte, oppvakt, intelligent og undersøkende.

Ører: Trekantede, stive og rette. Høyt ansatte, harmonisk lengde. Ørebrusken godt avrundet ved basis.

Hals: Godt ansatt. Forholdsvis lang, muskuløs, uten løs halshud. Gradvis bredere mot skuldrene. Meget lett nakkebue.

Forlemmer: Helhetsinntrykk: Gjennomført kraftig benstamme, tørr og sterk muskulatur.
Skulder: Lange og skråstilte skulderblad. Flatt tilliggende. Danner en tilstrekkelig vinkel med overarmen til å gi albuene frie bevegelser.
Overarm: Skal kunne bevege seg i et plan nøyaktig parallelt med kroppens lengdeakse.
Underarm: Lang og muskuløs.
Håndrot: Tørr, uten spor av rakitt.
Mellomhånd: Kraftig og kort.
Poter: Nesten runde, med godt hvelvede og tett sluttede tær. Tykke og elastiske tredeputer, mørke og kraftige klør.

Kropp: Kraftig uten å være tung.
Overlinje: Rygg og lend. Rett, bred, med kraftig muskulatur.
Manke: Fremtredende.
Rygg: Rett.
Lend: Bred, meget muskuløs.
Kryss: Ganske lett hellende, bredt uten overdrivelse.
Bryst: Sett forfra ikke særlig bredt, men heller ikke smalt. Brystkassen ikke særlig bred, men til gjengjeld    dyp og lang, som hos alle dyr med stor utholdenhet. Øvre del av ribbenene er godt hvelvet.
Underlinje/buk: Moderat opptrukket, verken dyp eller myndeaktig, men fortsetter brystkassens underlinje i en harmonisk bue.

Hale: Vel ansatt. Kraftig ved roten og middels lang. I hvile bæres halen hengende, med spissen lett bakoverbøyet i høyde med haseleddet. Når hunden er i aksjon, løftes halen og krummingen tiltar mot spissen. Halen må aldri bæres ringlet eller til siden.

Baklemmer: Helhetsinntrykk: Kraftfulle, uten å være tunge. Bakbena beveger seg i samme plan som forbena, står loddrett.
Lår: Brede, med kraftig muskulatur.
Knær:Kneleddet ligger nesten loddrett under hofteleddet.
Underlår:Lange, brede og muskuløse.
Haser: Tilstrekkelig, men ikke overdrevent vinklet. Lavt ansatte, brede og muskuløse. Sett bakfra helt parallelle.
Mellomfot: Sterk og kort. Sporer uønsket.
Poter: Lett ovale, hvelvede og godt sluttede tær. Tykke og elastiske tredeputer, mørke og kraftige klør.

Bevegelser: Livlige, frie og mest mulig jordvinnende. Ustanselig i bevegelse og synes utrettelig. På grunn av sitt overstrømmende temperament, har hunden en markert tendens til å bevege seg i sirkler fremfor en rett linje.

Hud: Elastisk, men stramt tilliggende over hele kroppen. Synlige slimhinner er kraftig pigmenterte.

Pels: Hårlag:Forekommer i forskjellig lengde og struktur hos de ulike varianter. Hos alle variantene skal pelsen være rikelig, tett og av god struktur slik at den sammen med underullen gir utmerket beskyttelse mot været.
Maske: Skal så vidt mulig dekke over- og underlepper, munnviken og øyenrender i ett samlet sort felt.
Farge: Se under respektive variant.

Størrelse og vekt:
Mankehøyde: Hannhunder: Ideell 62 cm
Tisper: Ideell 58 cm

Tillatt avvikelse -2 cm, + 4 cm.

A - Langhåret: GROENENDAEL og TERVUEREN

Pels: Kort på hodet, på ørenes yttersider og nederst på bena, unntatt på baksiden av forbena, som fra albuen til håndroten er forsynt med langt hår (faner). På resten av kroppen er pelsen lang og glatt; noe lengre og fyldig rundt halsen og på brystet, hvor den danner hals- og brystkrage. Øreåpningene beskyttes av busket hår, pelsen ved ørebasis utstående og rammer inn hodet. Baksiden av lårene prydet av meget lang og fyldig pels som danner bukser. På halen er pelsen lang og fyldig og danner en busket fane. Feil: Ullen krøllet eller bølget pels ikke lang nok pels.
Farge:
GROENENDAEL: Ensfarget dypsort. Noe hvitt tolereres på bryst og tær. Feil: Rødlig skjær i pelsen, grå bukser.
TERVUEREN: Rødgul med sorte hårspisser (fauve-charbonne) foretrekkes som den mest naturlige. Fargen skal være varm, verken lys eller utvasket. En hund hvis farge ikke har den ønskede intensitet, kan ikke oppnå høyeste premiering. Noe hvitt tolereres på bryst og tær. Sort maske (beskrevet under pels). Minimumskrav er at åtte punkter er sorte: Begge ører, begge øvre øyenlokk samt over- og underlepper. Feil: Grå pels uønsket. Farger som er utvasket eller utilstrekkelig varme, manglende sorte hårspisser eller at disse finnes som spredte flekker på kroppen; utilstrekkelig eller omvendt maske. Overdrevent med sorte hårspisser på kroppen er uønsket.

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til standarden.
 

FEIL
- Skyhet
- Ufullstendig pigmentering på nese, lepper og øyenlokksrender.
- Lett overbitt.
- Mangel av to P1 eller en annen premolar , uansett hvilken.
- Lyse øyne.
- For steile skuldre
- Spinkle bakben, rette haser
- Åpne poter
- Halen båret for høyt, halekrok, båret skjevt til siden.
- Manglende underull.
- Grå farge. Utvasket eller ikke tilstrekkelig varme farge, omvendt maske.
 

Diskvalifiserende feil:

Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.
- Uttalt overbitt eller underbitt. Mangel av tre premolarer, uansett hvilke, eller to store molarer.
- Hengende ører, ører korrigert ved inngrep.
- Manglende eller avkortet hale (medfødt eller ved inngrep).
- Hvite flekker andre steder enn på bryst og tær.
- Manglende maske hos tervueren og malinois.

OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.



Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard

La Vielle del Enya av Vikholmen