|
|
|
|
Den Belgiske Fårehundens historie Da var gjeterhunden uerstattelig som arbeidskraft. Den voktet flokken og gjetet sauene. Typen og tørrelsen varierte fra landsdel til landsdel. I noen områder var der mye ulv og bjørn som var en fare for saueflokken, der trengte en store og sterke gjeterhunder. Det mest vanlige var en middels stor hund med raggete pels. Mot slutten av det 19. århundre vokste det frem en sterk nasjonalisme i Europa, dette førte også med seg behovet for en nasjonal hunderase. I andre land som Tyskland var det Shäferhunden, i Spania kom Pyreneerhunden, o.s.v.
De sirklet utrettelig rundt flokken, og var alltid beredt til å forsvare alt og alle. De var hengivne overfor sin eier, men skeptiske og sky overfor fremmede. Denne gjeterhunden hadde et hode som minnet om ulven. Ørene var små, trekantede og høyt ansatt. Øynene var mørke, mandelformede og med et livlig, intelligent og oppmerksomt uttrykk. Kroppen var kvadratisk, og benstrukturen lett. Dens løpesett var dansende og bevegelsene
presise og parallelle. En livlig type, glad, utholdene og nøysom. som grunnleggeren av rasen Belgisk Fårehund.
gårdshunder, redningshunder, politihunder, sporhunder, førerhunder for blinde, lavinehunder og ikke minst som familiehunder. Under første verdenskrig gikk mye av avlsarbeidet tapt, og etter krigen tok det flere år for å gjenoppbygge rasen. I 1978 godkjente F.C.I den standarden som i dag gjelder for rasen og som anerkjenner 4 varianter som alle kan tildeles CACIB
La Vielle del Enya av Vikholmen |
|
|