Breed Info
Shetland Sheepdog
Som eier av en shetland sheepdog vil det være naturlig å stille spørsmål om rasens opprinnelse og bakgrunn. De fleste vil være fascinert av dens histore. Man kan fremdeles på mange felt se spor av de tidligste forfedrene. Navnet Shetland, er en viktig faktor, og sheepdog som jo betyr fårehund, tilsier at dette er en hund som kommer fra Shetlandsøyene, hvor den ble brukt som gjeterhund. Disse øyene ligger ca. 80 km nord-øst for den nordligste tuppen av Skottland, og faktisk på samme høyde som Bergen.
Levevilkår
Shetland er kjent som et land med korte somre og lange vintre. Med åpent hav rundt hele er vind, storm og regn et helt naturlig element. Dyr som lever og formerer seg under slike forhold blir hardføre og småvokste. Den lille shetlandsponnien er kjent av alle, og shetland sheepdog’en kjenner vi jo allerede.
“Toonie dog”
Fra tidlige tider var “shetlands collie” det navnet disse gjeterhundene gikk under. I tillegg til dette fikk de kjælenavnet “toonie-dogs”. Dette var en følge av at den jorden de dyrket på det lokale plan, ble kalt “toon” (på norsk: tun).
Enda ett kjælenavn var populært, det gamle navnet “peerie”, eller “eventyrhunden» - sheltien har jo så absolutt en “eventyrlig” appell. Disse små hundene, som flittig ble brukt av Shetlandsøyenes småbrukere, gjette både sauer og krøtter, og hentet like gjerne inn kuene når de skulle melkes som å ringe inn sauene. I perioder når beitet ble for magert, ble både sauer og hunder fraktet over til andre øyer, hvor de ble etterlatt alene, kun med sheltien som den ansvarlige. Noen mener at sheltien er bråkete, men det var vel dens eneste måte å jage vekk inntrengere på. For å kunne passe sin saueflokk, skulle de heller ikke innlate seg med fremmede, og reserverthet var derfor naturlig og nødvendig. Dagens rasebeskrivelse tillater fortsatt at sheltien er reservert, ettersom det er en del av det opprinnelige, men man skal ikke forveksle dette med nervøsitet.
Robust og hengiven
Shetlands-sauene er vakre små dyr med en silkebløt flekkete fell. De løper med stor hastighet hvor andre ville ha problemer med å finne fotfeste, og stopper ikke for hindringer mindre enn tre, fire ganger deres egen høyde. Dette forteller oss litt om hvorfor våre sheltier har slike elegante og kjappe vendinger i store hastigheter, og er slike utrolige hoppere i forhold til sin størrelse - de måtte følge sauene i deres bevegelser. Hundene deltok i det som foregikk, de bisto sin eier i alt. I dag, som den gang, blir de aldri lei av å være sammen med oss, vår nærhet gir dem stor glede. De er alltid hengivne, og det trengs kun en kort kommando for å få den til å lystre.
Besøk av andre raser
Dette var altså utgangspunktet for vår rase, en miniatyr gjeterhund. De ble avlet med tanke på intelligens og bruksegenskaper, da dette var påkrevet i deres «arbeide». Pelsen måtte være beskyttelse for vær og vind, og den pelsstruktur vi kjenner fra vår rasebeskrivelse: «Dobbel; dekkhårene skal være lange, strie og rette. Underullen skal være myk, kort og tett», var nødvendig for å holde seg varm og tørr.
I årene som fulgte kom flere hunder på besøk til Shetlandsøyene (tilhørte Norge fra ca år 1000 til 1468). Eirik Raude oppdaget Grønland i 982, og norske vikinger skal ha befolket Færøyene i 800-årene. Tanken har streifet at shetland sheepdog opprinnelig kom til Shetland med vikingene i år 700-800. Det er sterke bevis for at yakki-blod er innblandet i rasen. Dette var den islandske hunden som kom sammen med hvalfangeme fra Grønland og inn til havnene på Shetland. Denne hunden, som var omkring 35,5 cm høy, var vanligvis svart med tan eller hvite avtegninger. Mesteparten av de tidlige sheltier var svart og hvit eller svart og tan, og spor av yakki-avstamming er fremdeles synlig på enkelte soble sheltier, som har sotete snuter. Den norske buhunden skal også være innblandet, og man mener at hvetefargen som vi finner hos noen sheltier, stammer fra denne. Det blir også fortalt at en king charles spaniel kom i land fra en yacht, og markerte seg i sheltiens gener. Kryssingen med pomeranian var åpenbar, og har etterlatt oss en arv av små stående ører, runde øyne og eplehoder.
Første spesialklubb for rasen
Her starter den virkelige begynnelsen for vår rase slik som vi nå kjenner den, og vi står i stor takknemlighet overfor en rekke fremtidssynte shetlendere, som tidlig i vårt århundre holdt et møte i Lerwick og der stiftet «The Shetland Collie Club», den første spesialklubben. På den tiden kunne alle hundeklubber lage sine egne rasebeskrivelser, og allerede nå ble oppdretterne fortalt at: «Type og særpreg til shetlands-collien skal være lik den langhårete collie i miniatyr. Høyden skal ikke overskride 38 cm.» Når «The Scottish Shetland Sheepdog Club» ble startet i 1909, krevde deres rasebeskrivelse følgende: «En vanlig collie i miniatyr: Høyde ca. 30,5 cm, vekt 5,5 - 6,5 kg, både langhår og korthår er tillatt».
Vis full størrelse
ESSC limited show (Juni 1937)
«The English Shetland Sheepdog Club» som kom i gang i 1914, forsøkte virkelig å finne en middelvei, og gjorde et forsøk på å tilpasse rasebeskrivelsen til: «Standard utseende på shetlands-collien er omtrent lik en utstillings-collie i miniatyr: Ideell høyde 30,5 cm.» Dette taktfulle forsøket ble imidlertid ikke satt pris på. Mange insisterte på at sheltien av utseende skulle være eksakt lik en liten collie, men at det skulle være en fullstendig egen rase og at dens individuelle karakteristika ville gå tapt dersom collien som modell ble fulgt for slavisk. Selv i dag betegner mange sheltien feilaktig, som «en collie i miniatyr» eller «mini-collie».
To ganger forandret «The Scottish Club» innholdet i rasebeskrivelsen, tydeligvis på grunn av at collien var krysset inn og at de derfor ikke fikk størrelsen i rasebeskrivelsen helt til å stemme. Den første forandringen kom i 1912, og to år senere ble dette til: «Utseende: Likt den moderne utstillings-collie i miniatyr (collie type og karakteristika må fastholdes). Ideell høyde på 30,5 cm i voksen alder, som fastsettes til 10 måneder». På samme tid ble korthåret forbudt. Korrekt høyde og type viste seg å bli en «rød klut» allerede fra starten av. Det eneste de kunne enes om var at den lille sheltien skulle se ut som en collie, og mens enkelte lot høyden øke for å få til dette, mente andre at robust bygning og et mindre colliepreget hode var av større viktighet.
Egen rase
Til å begynne med nektet «The English Kennel Club» å godkjenne rasen, men i andre omgang ga de etter, og rasen ble registrert. Ved tredje gangs behandling ble rasen gitt egen klassifisering. Derimot ble navnet «shetlands collie», som rasen alltid hadde vært kjent som inntil da, møtt med så stor motstand fra «The Collie Club», som på den tiden ikke så noe positivt i det hele tatt med vår rase - antakelig følte de at den skjemmet dem - navnet ble forandret til «shetland sheepdog». Herfra kommer så kjælenavnet «sheltie» som rasen er kjent under i dag.
1. verdenskrig
Første verdenskrig ble en tøff tid for en rase som var relativt ny. Det var andre og mere viktige ting å ta seg til enn å drive med hunder. Oppdrett og utstilling ble praktisk talt stillestående, men ikke før det første “challenge certificate” (CC) ble oppnådd i Birmingham i 1915 av “Frea”, en svart og hvit tispe eid av Mrs. Hubbard. Den var etter hannhunden Lerwick JarI (sannsynligvis rasens første registrerte avlshanne av betydning). Det ble utdelt kun ett certifikat (CC) totalt, og dette kvalifiserte automatisk til BIR (Best i Rasen). «Jarl» var eid av Mr. Loggie, en av grunnleggerne av den opprinnelige raseklubben, og som ikke uten bebreidelser fra andre oppdrettere, krysset inn en collie i et forsøk på å forbedre typen. Dette var et modig skritt i en langtidsrettet avlspolitikk, og dette ble senere også gjort av andre.
Collieblod
Like før hundeutstillinger under krigen ble helt forbudt, ble rasens første champions «kronet»: Clifford Pat i 1915 (tricolour) og Woodvold i 1916 (tricolour), den sistnevntes far var Crichton Olaf som igjen var etter en liten collie. I fare for å bli fiender med andre oppdrettere, foretok først Miss Humphries (kennel Mountfort) innkryssing av collieblod. En liten gylden sobel collietispe med navnet Teena ble paret med hannhunden Wallace (sobel). Han var igjen en sønn av Butcher Boy (sobel), som var den grunnleggende i linje BB. Dette resulterte i en linje med Mountfort-vinnere. Samtidig foretok Mr. Pierce (kennel Eltham Park) innkryssing av collieblod. Mountfort- og Eltam Park-avkom har gitt mange vinnere, og av de tidlige er kanskje Ch Eltham Park Eureka mest kjent. Teena ble senere solgt til Mr. James Sounders, Helensdale Kennel. Hun ble paret med Rip of Mountfort, en annen sønn av Wallace, og dette la et grunnlag, spesielt for Helensdale Kennels videre avl.
Disse krysningene har utvilsomt bidratt mye til å forbedre kvaliteten, selv om det nok har gått på bekostning av størrelsen, så i 1923 økte «The English Club» høyden i rasebeskrivelsen til å være: «Fra 30,5 - 38 cm, med idealstørrelse 34,3 cm.» (13,5 inch). Da «The Scottish Club» også adopterte denne høyden var en barriære overvunnet, og for første gang var man enige om høyden, men fastsettelsen av typen var fortsatt et stort problem, ettersom alle tre klubbene trakk i sine egne retninger. Mye blekk ble spilt med tilhørende argumenter inntil sakene ble brakt til overflaten, da «The English Kennel Club» reviderte alle eksisterende rasebeskrivelser med det formål å samle dem for utgivelse.
Ch Helensdale Bhan (linje BB) skrev historie da han hoppet over gjerdet og paret sin mor, Helensdale Gentle Lady. Resultatet ble Ch Helensdale Ace, en gylden sobel hannhund, med et ujevnt bliss og hvitt snuteparti. Han hadde et herlig temperament, som ikke mange hadde på den tiden. Han hadde øyne som var meget godt plassert, og ga det spesielle søte sheltie-uttrykket. Alle som så ham ble imponert over hans utseende, og han ble champion i 1950. Han fikk 11 certifikater tilsammen. Han produserte 10 champions og 10 certifikat-vinnere, og han ligger bak mange av våre anetavler i dag. Han har etterlatt flere generasjoner champions. Han ble først presentert under navnet Helensdale Lone Star, men ettersom dette navnet ikke ble godkjent av den engelske kennelklubben, ble navnet erstattet med Ace. Han gjorde mye for rasen eksteriørmessig, men det bør også nevnes at han var monorchid (kun én testikkel).
Rasebeskrivelsen slik den ble bestemt den gang...….
Dersom raseklubbene ikke hadde blitt enige om en felles akseptert rasebeskrivelse, ville avgjørelsene ha blitt fratatt dem. Rasebeskrivelsen ble til ved enighet mellom «The Shetland-», «The Scottish-» og «The English Shetland Sheepdog Club» kun en dag før fristen var ute. Vi bør være virkelig takknemlige overfor dem som med felles innsats gjorde rasebeskrivelsen akseptabel for alle de tre klubbene.
.…... og slik vi kjenner den i dag
Den sist bestemte rasebeskrivelse for shetland sheepdog, som vi i dag (1991) benytter, er fra 1986. Størrelsen skal etter denne være: «ldealstørrelse for hannhunder: 37,0 cm, for tisper: 35,5 cm. Mer enn 2,5 cm over eller under disse mål er ansett som høyst uønsket».
Riverhill Rector bw
Riverhill
Clesham kennels - CH Genwkum, CH brownie, CH Don, CH Fluffie
Club Show at Riverhill 1936 bclass for cc winners - Elda - Rufus - Stendthrift - Tweed - Honey - Peabody Pamina - Blue Blossom - Malt
CH Antoc Sealodge Spotlight
Tidlige Shelties på Shetlandsøyene
Mrs Allan med Ch Tilford Tweed - Arthur of Cameliard - Ch Garvaine of Cameliard and unknown - mai 1934
Felicity Rogers and Ch Tilford Tweed - Riverhill Ruby - Riverhill Russet - Riverhill Reveal - Riverhill Rainbow - Riverhill Rosary
Mary Davis med Monkswood Moss Trouper og bror M Marauder
Merriott shelties
Riverhill Rufus
Ch Helensdale Laddie aged 17 years with WmGallagher and Jim Saunders
Houghton hill shelties
Vis full størrelseVis full størrelse
CH Tilford Tweed - Ch Riverhill Rufus - Riverhill Rosary
Belgian Shepherds history
Belgerens Historie av Arlet Møllerud, Danmark - oversatt av Ronny Eliassen
Opprinnelse
I de siste tjue år av det 19. århundre oppsto det i mange europeiske land, interesse for å skape en eller flere "nasjonale hunderaser". På dette tidspunkt fantes det i Europa mange saueflokker, og derfor mange Fårehunder. Men på hundeutstillinger rundt i Europa ble disse samlet under navnet "Kontinentale Fårehunder", selv om de opprinnelig kom fra Belgia, Tyskland, Frankrike, osv. Derimot var Fårehundene i Storbritannia/England allerede delt opp i flere raser. På en utstilling i Brussel i 1880, var det påmeldt 10 Collier - og kun 7 Kontinentale Fårehunder.
I Belgia var det Professor A. Reul, dyrlege i Cureghem nær Brussel, som begynte å interessere seg for å prøve å skape en Belgisk Fårehund rase. Med hjelp fra sine dyrlegekollegaer i hele Belgia, lykkes ham i å overtale lokale gjetere, til å komme til Brussel sammen med sine hunder. Formål var å danne seg en ide om hvilket "råmateriale" som var til rådighet.
Den 15. november 1891 samledes 117 Fårehunder i Cureghem. Som Prof. Reul selv utrykker det:
"Der var 117 hunder - og ikke to av dem var lik, selv om de var søsken. Det var til å bli fortvilet over, om det noensinne kunne være mulig å skape en Belgisk Fårehund rase ut av en sådan "blandet salat".
Etter at man hadde tatt vekk de mest avvikende hundene, var det en gruppe tilbake, som hadde noen felles egenskaper: Høyden var ca. 55 cm (noen få var 62 cm høye, og denne størrelsen ble senere foretrukket); vekten var ca. 18 kg; ørene var temmelig små, trekantede og oppreiste; uttrykket var meget intelligent og hundene var alltid i bevegelse.
Bilde; Fårehund fra Belgia med stumphale, 1890.
Marquis, den største av hundene, som var til stede i Cureghem.
Derimot var hår lengde og pelsstruktur temmelig forskjellige - det fantes hunder med ru og stri pels, med kort pels, med halvlang pels og med lang pels. Fargene var ennå mer forskjellige: helt sort, eller sort med hvitt slips og hvitt på potene; rødbrune, gule, beige, grå, stripete i flere nyanser.
I motsetning til andre fårehund "raser" på dette tidspunkt, fantes det ikke en eneste hvit hund blant "Belgerne".
Samtlige hunder hadde en tykk underpels, som beskyttet dem mot kulde og regn. Flere hunder hadde kun en halestump eller nesten ingen hale (ikke fordi de var født uten hale, men fordi mange gjetere foretrakk å kupere halen på hundene sine).
I samme år 1891 blir den første Spesialklubben stiftet: Le Club du Chien de Berger Belge. Man blir enige om å tillate tre varianter: langhåret, korthåret og ruhåret - uten noe som helst hensyn til farge.
Men i 1899 bestemmer Klubben at den langhårede Belgiske Fårehund fremover skal være sort, den korthårede rødgul med sorte hår spisser, og den ruhårede askefarget grå. Alle andre farger blir forbudt. Samtidig bestemte man, at alle Belgiske Fårehunder skal ha "hele" (dvs. ikke kuperte) haler. Det er først i 1907, etter offisiell anerkjennelse av en annen Belgisk Fårehund Klubb (Berger Belge Club), at de ikke- sorte, langhårede Belgiske Fårehundene, den rødgule, ruhårede Belgiske Fårehund, og den sorte, korthårede Belgiske Fårehund igjen blir anerkjent.
Avstamning
Én av de første sorte, langhårede Belgerne var: Picard d'Uccle. Hans eier, Hr. Nicolas Rose, var restauratør på slottet Groenendael. Picard ble flere ganger paret med den lille sort tispen Petite, og én av deres sønner, "Duc de Groenendael" - se bildet - blir betraktet som "stamfaren" til mange sorte Belegge; så mange, at den sorte variant kom til å hete Groenendael.
Bilde: Piccard d'uccle og Duc de Groenendael ( med stort, hvitt slips og hvite poter )
Duc var også stamfar til mange rødgule, langhårede Belgere.
Paret med en langhåret, rødgul tispe fantes det en sønn, Milsart, rødgul med charbonnage, som ble brukt til å fikse utseendet.
Milsarts stamtavle:
Milsart (rødgul med charbonnage)
Duc de Groenendael
Piccard d'uccle ( sort )
Petite ( sort )
Miss ( rødgul )
Tom ( rødgul )
Poes ( rødgul )
Denne varianten fikk navnet "Tervueren" fordi mange bodde i området rundt den lille landsby Tervuren.
Den rødgule, ruhårede Belgiske Fårehunden stammer fra området omkring Laeken, hvor en gjeter ved navnet Janssen hadde mange utmerkede Fårehunder. Noen av dem var korthårede, andre ruhårede fordi, som han sa:, "Kvaliteten av en hund har ingenting med verken pelslengden eller fargen" å gjøre. Én av hans hanner, Voss-1 (rødgul, ruhåret) ble paret med Liske de Laeken (korthåret, av stripet brun/grå farve). Blant deres avkom fantes Tom og Spitz, som ble grunnlag for den ruhårede, rødgule Laekenois, likeledes to tisper, Diane og Mouche, som var korthårede og som ble stammødre til Malinois. De Laekenois av askegrå farge (som i ca. 10 år var den eneste anerkjente fargen for Laekenois), Baroef og hans mor Mira, kan likeledes tilbakeføres til Voss-l.
Den korthårede, rødgule Belgiske Fårehund varianten, har fått navnet sitt fra byen Malines (eller Mechelen). En korthåret tispe, Cora-I, ble paret med Tomy (Tomys mor var Diane, datter av Voss-1 og Liske.) En av sønnene, Tjop, spilte en meget viktig rolle i fikseringen av den "rasetypiske" Malinois farge. En annen datter av Voss-l, Mouche, ble paret med en annen han ved navn Voss, og fra dette kullet fikk man Dewet, som likeledes ble en av de mest kjente og brukte Malinois på dette tidspunkt.
Tomy, Malinois, sønn av Samlo og Diana
Brukshundarbeid
I 1892 avholdt Club de Chien de Berger Belge, sammen med den Belgiske Collie Klubb, en fårehundprøve på får - den første av den slags i det kontinentale Europa. Ikke overraskende var alle deltakerne profesjonelle gjetere. Men antallet av får, og derved behovet for fårehunder, ble mindre og mindre, og det var klart, at man måtte finne på andre prøver for å utnytte og opprettholde de Belgiske Fårehundens naturlige anlegg. Så tidlig som i 1899 hadde man utarbeidet et dressurprogram, som inneholdt bl.a. følgende øvelser: avdekning, fri ved fot, bevoktning av gjenstand, apportering (også fra vannet), loddrett klatresprang, lengdesprang, forbud mot å gi hals, vegring av godbitter, forsvar av føreren. I 1903 avholdt man i Malines (Mechelen) de første brukshundeprøver for Belgiske Fårehunder, med bl.a. høydesprang (1,90 m), lengdesprang (3,60 m), forsvars- og angrepsarbeid og individuelt arbeid. På en prøve i 1906 hoppet en Groenendael, Djeck, 2,85 m i høyde, og 5,00 m i lengde. Det var likeledes i 1906, at figurantene for første gang brukte en beskyttelsesdrakt. Før dette tidspunkt hadde alle Belgiske Fårehunder munnkurv på, for og unngå skader på figuranten.
I prøver hvor flere brukshunderaser deltar, er den Belgiske Fårehunder, ganske overlegen.
I årene 1908-1914 er det en Groenendael, Jules du Moulin, som vinner både verdensmesterskapene og de internasjonale prøver for bruks- og politihunder, som blir avholdt i Paris. Men det var ikke kun Jules, som utmerker seg - se bare på resultatene fra 1912:
1. Jules (Gr)
2. Carl (Terv)
3. Mab (Beauceron)
4. Rouget (Beauc)
5. Gamin (Terv)
6. Tallion (Terv)
7. Ducos (Gr)
8. Pataud (Hol. HH)
9. Daxon (Gr)
10. Tom (Mal)
11. Cob (Gr)
12.Cesar (Mal)
13. Cesar (Tysk sch)
14. Duc (Gr)
15. Coquet (Beauc)
16. Marck (Gr)
17.Piroutte (Briard)
18. Bella (Gr).
Groenendael, Jules du Moulin Verdensmester i rukshundarbeid fra 1908-1914.
Jules du Moulin klarer 2,80 mtr. i høydesprang
Til tross for at den Belgiske Fårehunden viser seg å være alle andre brukshunderaser overlegen, er det mange Belgerelskere, som vender seg bort fra "ring" arbeidet, forbi de mente at det "robotiserer" hundene for mye. I stedet, velger de å gå inn for markprøver (med spor og identifikasjon), fordi den slags prøver utnytter hundens naturlige anlegg og intelligens mye bedre.
I de tidligere år hadde man ikke mye tillitt til fårehundens luktesans. Den "offentlige" og "vitenskapelige" argumentasjon var bl.a., at størrelsen og åpningen av neseborene var av avgjørende betydning. Derfor skulle en St. Hubertushund (Blodhund) ha en mye bedre luktesans enn en fårehund. Likeledes, fordi fårehundene helst brukte ører og øyne, når de overvåker saueflokken, skulle det vært gått ut over luktesansen.
Man gikk derfor meget varsomt til verks, da man begynte med de første offisielle sporprøver; sporlengden var 50 m for ung hunder, og 100 m for voksne hunder. Det viste seg med det samme, at ovenstående påstander ikke hadde rot i virkeligheten. Belgerne har en særdeles utmerket luktesans, og antall klubber som beskjeftiger seg med mark- og sporprøver for Belgiske Fårehunder ble større og større. I 1909 avholder "Societé Nationale pour 1'Amélioration du Chien de Berger Belge", i byen Lierre, den første "allround" prøven, som inneholdt: lydighet, angrepsarbeid, høydesprang, og jakt- og sporprøver. La oss se, hva Hr. Sodenkamp, lidenskaplig opptatt av "riktige" jakthunder, mener om den Belgiske Fårehundens luktesans:
"Man hadde fortalt meg, at det fantes i Lierre en gruppe sportsmenn, som brukte sine Belgiske Fårehunder til jakt på harer, kaniner og fasaner. I min innbildskhet som elsker av stående jakthunder, spaniels og engelske retrievere, trakk jeg på skuldrene og avslo flere invitasjoner til å delta i en jakt sammen med de Belgiske Fårehundene , fordi jeg da ville være nødt til å iaktta en middels prestasjon og tilkjennegi min urokkelige mening... Etter å ha tilbrakt noen timer sammen med de Belgiske Fårehundene, har jeg helt forandret mening, og jeg er ennå ikke kommet over "sjokket"... Jeg har sett Belgiske Fårehunder i den beste pointer og setterstil gjennomstøve enger og utmark, under ugunstige betingelser (medvind) for så i full fart å vende rundt å finne små, skjulte gjenstander, som hansker og lommebøker, og apportere dem i full galopp over 200-300 meter. Jeg har sett markprøver for stående jakthunder og spaniels, og jeg viker ikke tilbake for å påstå, at hvis disse Belgierne fikk lov til å delta, ville de slå selv de beste" jakthundene."
Det var likeledes i 1909, at Louis Huygebaert (sekretær og stifter av den ovennevnte klubb, og nok en av de mest kjente beundrerne av den Belgiske Fårehund, særlig Malinois, og med stor ekspertise på markprøver) ble forarget over påstanden om, at Schæferens "nese" var mye bedre enn Belgierens "nese". Han ufordrede Schæferhundeklubben i Tyskland til en sporprøve mellom de tre beste Schæfere, og de tre beste Belgiske Fårehundene. Dommerne skulle være en belgisk, en tysk og en engelsk "fieldtrial" (markprøve) ekspert. Ritmeister von Stephanitz (skaperen av Schæferen) avslo utfordringen med den begrunnelse, at han ikke kunne godta at prøven ikke skulle avholdes i Tyskland, og at belgiske og engelske dommere ikke hadde noen forstand på politihundarbeid. Hr. Huygebaerts reaksjon var, siden det handlet om en sporprøve, at markprøve –dommerne nok var bedre kvalifisert enn en politibetjente.
I 1914 var det to Groenendael, Lary (tispe) og Zig (han), som lagde rekord i "kaldt" spor. Sporområdet var en rekkefølge av krat, skog og gressganger, gjennomskåret av kløfter, steinete områder og en ås. Lary tilbakelag et ca. 3 km langt og 10 timer gammelt spor på akkurat 60 min, mens Zig brukte 12 min på et tilsvarende, men kun 1 time gammelt spor. Både Lary og Zig identifiserte "forbryteren" (sporleggeren) som avslutning på sporarbeidet.
Bilde; Groenendaelene Zig og Lary følger spor
Belgisk Fårehund som Politihund.
I begynnelsen av det 20. århundre var det mange byer i Belgia, som hadde sin egen politihund tjeneste. Og det fantes mange Belgiske Fårehunder som ble brukt av politiet, bl.a. som sporhunder i mellomkrigsårene. De mest kjente var nok Crigga og Mascotte du Tigre Royal. Disse to Malinoistispene sporet seg frem til mange etterlyste personer.
Den største ære ble vist en Hollandsk Tervuerenhann, Albert. Han ble etter sin død i 1922, minnet med en statue i Amsterdams Oosterpark. Albert hadde en fremragende karriere som sporhund hos politiet i Amsterdam, og han fant frem til mer enn 200 "etterlyste" personer.
Bilde; Tervueren Albert og eier/fører,politiinspektør Walters
Krigsårene
Så kom den første verdenskrig, og i 1918 var det ikke mange Belgiske Fårehunder tilbake. For det første ble matsituasjonen verre og verre, og hundekjeks fantes kun i området omkring Brussel. En annen grunn var, at i 1917 reviderte den tyske hær alle hundene med en skulderhøyde over 40 cm. Den Belgiske Kennelklubb reagerte omgående og søkte dispensasjon for de hundene (særlig de Belgiske rasene) som var uunnværlige for avlen. Det ble utstedt sertifikater til særdeles verdifulle hunder og man oppnådde at ca. 400 hunder av mange raser ble spart. Men i 1918 fantes det allikevel flere enn 6000 belgiske hunder i den tyske hær som følge av rekvisisjonen.
Da Tyskerne forlot Belgia, tok de med seg de beste hundene, og slapp de fleste andre fri. Men i den tyske militærkennel i byen Leeuw-Saint-Pierre løste man problemet på en annen måte: Ca. 400 hunder ble bundet til et jernbanespor og kjørt i hjel av et lokomotiv.
Etter den første verdenskrig var man i Belgia nødt til å starte forfra igjen, nesten fra bunnen. Det fantes noen få, isolerte, Belgiske Fårehunder, men ikke noen egentlig avlsbestand. Det tok mange år før det igjen fantes avlshunder som ikke var merket av matmangel og etterkrigsvalpene utvokste. Hos Groenendael var det neppe før 1925, at oppdretterne igjen kunne begynne en ordentlig seleksjon. Tervueren (det evige stebarn) hadde det meget vanskelig. De "gamle" blodslinjene var nesten helt forsvunnet, og i de tilfeller hvor man prøvde å gjenoppbygge dem, var det uten suksess. Heldigvis fødtes det langhårede valper i Malinois kull, og parring mellom Malinois og Tervueren var tillatt til 1921. Det var fra disse kryssparingene, man arbeidet seg fram, men i årene mellom de to verdenskrigene fantes det ikke noen Tervuerenoppdrettere med egentlig suksess. Malinois klarte seg nok best gjennom krigsårene, og gjenvant hurtig sin tidligere kvalitet og kvantitet.
Etter andre verdenskrig var situasjonen stort sett den samme.
Fargeslagsmål
Da "Club du Chien de Berger Belge" ble stiftet i 1891, var medlemmene fulle av begeistring og arbeidslyst. Men det å forsøke og skape en belgisk nasjonal fårehundrase, viste seg fort å være vanskeligere og mer tidkrevende enn man hadde regnet med. Resultatet var at man før 1897 ikke hadde oppnådd noen særlig anerkjennelse. På utstillinger var ikke rasen særlig kjent for dommerne, og det var normalt at Belgiske Fårehunder ble forvekslet med hollandske, tyske og franske fårehunder. På dette tidspunkt var det ikke stor forskjell i hode- og kroppsbygning hos de forskjellige "nasjonale" fårehundrasene. Hos de Belgisk Fårehundene var det faktisk den langhårede, sorte varianten, som ble ansett for å være mest "typisk belgisk".
Det ble ivrig - men meget høflige og velmenende - diskutert for og imot variantene. Hr. Vander Snickt, som på dette tidspunkt var overbevist om at kun den langhårede, sorte variant fortjente og bli kaldt "Belgisk Fårehund", skrev bl.a. "Den langhårede, sorte Belgiske Fårehund har fått sin overlegne intelligens og sorte farge fra den lille Schipperke, som engang hørte hjemme i samme provins, der man ennå finner de fleste av de riktige Belgiske Fårehundene". Fra en annen Groenendael elsker: "Hos Belgisk Fårehund må den mørkeste fargen være den foretrukne. Den sorte fargen er ensbetydende med kraft og intelligens, lyse farger med forfall og degenerasjon".
Motargumentene fulgte med det samme. Louis Huyghebaert skrev bl.a. at etter hans mening var Schipperke en slags miniatyr utgave av Groenendael; og likeledes, da den Belgisk Fårehunden skulle nedstamme fra ulven, måtte det uten tvil være den lyse varianten, som måtte være den mest naturlige.
Resultatet ble allikevel, at det i 1899 ble bestemt følgende:
- alle langhårede skal være sorte.
- alle korthårede skal være rødgule.
- alle ruhårede skal være grå.
Denne beslutningen medførte stor utilfredshet hos eiere og oppdrettere av de "forbudte" variantene, Tervueren og Laekenois. Utenfor den offisielle hundeverden, fortsatte man oppdrettet av disse variantene. Anstrengelsene skulle viste seg og bære frukter; I 1907 stiftet de en ny klubb "Berger Belge Club", og her anerkjentes Tervueren og Laekenois. Nesten samtidig trådde den opprinnelige Club du Chien de Berger Belge, ut av Société Royale St. Hubert (den offisielle belgiske Kennelklubb) og den tomme plassen ble overtatt av Berger Belge Club.
Nå følgte noen relativt fredelige år. Den nesten katastrofale følger av den første verdenskrig medførte, at det i årene 1918-1921 var tillatt med kryssparringer mellom kort- og langhårede Belgiske Fårehunder. Etter 1921 blir det nok en gang forbudt. Parring mellom Groenendael og Tervueren er tillatt. Etter 2. verdenskrig blir man igjen mer avslappet mht. restriksjoner. For å gjenoppbygge Tervueren , tillater man parringer mellom Groenendael og Malinois i noen år. I virkeligheten kommer de beste Tervueren fra Groenendael kull og Malinois kull, hvor de viktige genene for rødgul farge eller langt hår, har ligget mere eller mindre i skjult helt fra den Belgiske Fårehunds opprinnelse.
Korthåret, sort belger, resultatet av en kryssparring: Malinois/Groenendael
Fargeslagsmålet er ikke overstått. De ikke-sorte langhårede Belgiske Fårehundene ble først samlet under navnet Tervueren. Så var der en periode, hvor kun de rødgule het Tervueren. De øvrige het kun "annerledes fargede". På nåværende tidspunkt heter de igjen alle sammen Tervueren. Men den gjeldene standard diskriminerer mot sandfargede/grå Tervueren.
GROENENDAEL
Foruten Duc de Groenendael fantes en Groenendael han som har hatt stor betydning for utviklingen av varianten. Hans navn var Pek Zwet (flamsk for "Bek Sort"). Pek Swets far var Sam (sort men med lys underull), og Sams far var av stripet, grå farve. Pek Swet ble paret med flere tisper, tisper som var innavlet avkom etter Picard d'Uccle, og hans "nye" blod bidrog mye til Groenendaelens utvikling.
I mange år var Groenendaelen den mest populære variant av de Belgiske Fårehundene. På utstillinger i Belgia kunne det møte opp 80-100 Groenendael. Noen av de mest kjente kenneler i Belgia før den 2. Verdenskrig var: Enfer, Progres, M'nu Bos, Infernal, og Mont-Sara. Som noen av de "yngre" kan nevnes Baraque de Planches, Forces Monceux, og Van Nekkerbergter Leie.
Mont-Sara var nok den antallsmessige, største kennel. Der fantes det hele tiden mellom 40 og 80 avlsdyr, med meget stor valpeproduksjon. Selv om kvaliteten var temmelig ujevn, fantes det selvfølgelig gode" typer", som gjorde seg gjeldende på utstillinger. Mont-Sara benyttet seg av "skjulte" kryssparringer med Collier, og utviklet på den måten sin helt "egen" Groenendael type, med lengre og smalere hoder, større ører, minimalt stopp, store pelser og overdådige halskrager, og fjernet seg mer og mer fra den opprinelige Groenendael typen.
Men disse hundene ble meget populære, og det fantes nesten ingen Groenendael oppdrettere, som ikke brukte en eller annen Mont-Sara hund i sitt oppdrett.
Pitou des Barricades, Groenendaelhann fra før innflytelsen fra Mont-Sara
En like så berømt kennel, men basert på totalt motsatte ideer, var Infernal. Oppdretteren Jean Beaudoux (far til den belgiske dommeren Robert Beaudoux) hadde oppdrett som hobby - ikke som "levebrød". Han hadde aldri mer enn 10 hunder, og det meste av tiden kun én eller to hanner, og to til tre avls tisper. Han var en inngrodd forsvarer for den opprinnelige Groenendael typen, og alt hans oppdrett var rettet mot å bevare denne typen - med stor suksess. Hans mest kjente han var nok Tan de 1'Infernal. (Tans farmor var en sølvgrå tispe, Filoza, som har Pek Swet blant sine forfedre.) Tans avkom (hannen Willy du Chemin des Dames, og tispen X'Woendale de 1'Infernal) har i høy grad preget de beste Groenendael linjene.
Den mest berømte Groenendael oppdretter i Frankrike gjennom tidene har været: Mme Jacqueline Aubry, Kennel Chemin des Dames. I 1924 fikk hun sin første Groenendael, en han, Pitou des Barricades, og tre år senere sin første avlstispe, Bricole de 1'Infernal. I mer enn 60 år var Jacqueline Aubry OPPDRETTEREN av Groenendael, likesom Chemin des Dames hunder finnes på mange av de mest kjente Tervueren stamtavler, enten som Tervueren født i et Groenendael kull, eller gjennom en kryssparring Groenendael x Tervueren. Pga. alder stoppet Mme Aubry sitt oppdrett i slutten av 80-tallet, og noen få år seinere trakk hun seg helt tilbake fra Belgerverdenen.
TERVUEREN
Den "første" Tervueren, Milsart, ble - likesom sin far Duc de Groenendael hos Groenendael varianten - brukt til å fikse Tervuerens type og egenskaper, gjennom meget tett innavl. Etter 4-5 generasjoner kom Jeck til verden, en nesten fullkommen Tervueren han. I årene 1911-1914 vant han på samtlige utstillinger, men han forsvant under krigen 1914-1918.
Jeck, Tervueren, 1911-1914
I mellomkrigsårene var den beste Tervueren en han: Minox, sønn av to Malinois, som begge to hadde Tjop og Dewet mange ganger blant sine forfedre.
I Belgia begynte kennelen La Brigade omkring 1930 og oppdrette Tervueren som brukshund,
utgående fra Malinoistispen Crigga og en Tervueren han fra en Malinois/Tervueren parring. Etter den 2. Verdenskrig hadde denne kennel noen Tervueren av utmerket type, og en meget varm farge. Valper ble solgt til Frankrike, Sveits, USA, og avlshannen Xylander de la Brigade ble brukt av flere oppdrettere. Ved kennelens opphør i 1958, var navnet La Brigade blitt av vedvarende betydning for Tervuerens historie.
Blant "gamle" belgiske oppdrettere som fortsatte Tervueren avlen etter 2. Verdenskrig var Bonmoss, Val des Aubepines, Landas, Talion og Pouroffe.
Det ble født Tervueren i flere kjente Malinois kenneler, bl.a. Val Clos des Sarts. Herfra stammer Tervuerenhannen Vici du Val Clos des Sarts, sønn av en Malinois han og en Tervuerentispe. Mange Tervueren kan føres tilbake til Vici, gjennom hans sønn Urvinioul og hans døtre Unique og Unica. Både Unique og Unica ble brukt som avls tisper i den første franske Tervueren kennel- Clos St. Clair. De ble paret med en Tervueren han- Willy de la Garde Noire, sønn av to Groenendael (Samy du Mordant og Ura du Chemin des Dames). Blant Willys forfedre i fem generasjoner, finnes kun en Tervueren - tispen Lola. Nesten samtlige "gamle", franske oppdrettere har brukt Willy eller hans avkom til avl, bl.a. Clos St. Jacques, Hauts de Biévre, Trois Fleuves, Bois du Tót, hos Tervueren; og Chemin des Dames hos Groenendael.
Tervueren Willy de la Garde Noire, sønn av to Groenendael
Som det kan sees, har Tervueren variantens historie en - av og til temmelig forvirrende
bakgrunn av Groenendael- og Malinoisforfedre.
Tervuerentispen Xadine du Boscailles' stamtavle, som
inneholder både Groenendael, Malinois og Tervueren:
Quowboy du Long Spinoy (T)
Ogam de d'Artamas (G)
Fat de l'Infernal (G)
Joline de d'Artamas (G)
Kinnie de la Ferme Termut (T)
Habra de Cledeville (T)
Greta (4424) (T)
Una du Boscaille (T)
Qu'Rack du Bois d'Emblise (M)
Listig (211678)(M)
Odette d'Helizanne (M)
Refola des Bonmoss (M)
Filou des Bonmoss (T)
Quiqui des Bonmoss (M)
Tervuerentispen Xadine du Boscaille
Qu'Rack du Bois d'Emblise. En meget kjent Malinoishann,
MALINOIS
Fra begynnelsen fantes det omkring byen Malines (Mechelen) stor interesse for å benytte den korthårede Belgiske varianten som brukshund. Man avlet stort sett med kun én hensikt: Å få frem hunder som kunne brukes til alle slags prøver. Utseende og fargen var nesten uten betydning. De fleste Malinois (Mechelaar) var lysegule, uten charbonnage og uten maske.
Malinois Tjop
Den første Malinois med charbonage og en slags, sort maske var Tjop. Hans far, Tomy, hadde Samlo (stripet -brun) og Diane (grå med sorte hårspisser) som foreldre. Tjops mor, Cora I, var rødgul nesten uten charbonage. Det var Cora I som meget overbevisende vant den første brukshund konkurransen i 1903. Tjop og hans slektning Dewet (som hadde en kraftigere bygning, men lys pels med for mye og plettvis charbonage) kom til å prege alle fremtidige Malinois (og Tervueren) gjennom temmelig tett innavl.
Tjop, tegnet av I. Opsomer
Noen av de tidlige mest kjente Malinois kenneler i Belgia: Jolimont, Ecaillon og Enclus.
Etter 1945: Assa, Boscaille, Bonmoss og Maugré. Kun brukshund: Deux Pottois. I Frankrike: Ventadour og Mas de Lavandes.
Malinoishannen Filou de l'Assa, sønn av César de l'Assa
I Sveits har det i mange år vært kennelen "Colombophile", som begynte med oppdrett av Tervueren, men gikk over til Malinois - med meget stor suksess, både hva angår utseende og brukshundesportens egenskaper. Oppdretteren, Raoul Belet, døde i 1984, men hans kone, Nelly Belet, har fortsatt brukshundelinjen med like gode resultater.
LAEKENOIS
Den rødgule, ruhårede varianten har nok lidd mest etter beslutningen av 1899, om at alle ruhårede fremover skulle være grå. Den opprinelige Laekenois hadde meget gode bruksegenskaper; det var Vos I som vant den første fårehundprøven i 1892. Det var Laekenois, som ble valgt som politihund av det Brusselske politi, på grunn av deres store bitevillighet ... "De rødgule ruhårede Belgerne er meget bitevillig ... de fra Laeken biter for hardt, men man kan avhjelpe dette ved å fjerne 1/3 av hjørnetennenes lengde...". Da de ikke kunne utstilles i Belgia, sendte noen Belgiere sine rødgule Laekenois til en stor utstilling i Rotterdam, i 1901. Her vant disse hundene samtlige premier, til stor ergrelse for Prof. Reul, som hadde været med på å utelukke den rødgule Laekenois i Belgia.
Laekenois Marceau
Men selv etter at den rødgule Laekenois igjen ble anerkjent i Belgia, gjenvant den ikke sin tidligere popularitet. I de fleste europeiske land er Laekenois nesten ukjent. På 70- tallet var Laekenois meget populære og utbredt i Holland. Mange av disse hollandske Laekenois fjernet seg mer og mer fra den Belgiske Fårehundtypen, og begynte å se mer og mer ut som Bouvier de Flandres.
I 1976 forsøkte man så i Frankrike en kryssparring mellom en Malinoistispe med "dårlig" pels, Undine de la Blaise, og en hollandsk Laekenois champion hann, Gaston van de Middachten. To av disse hundenes avkom ble paret i en bror x søster kombinasjon: Mick x Miss de l'Orchidée Noire. Idéen var og fiksere den "riktige" ru Laekenois pelsen. Mange av de nåværende Laekenois kan føres tilbake til disse hundene, ikke bare i Frankrike men også i Belgia gjennom datteren Sapho de l'Orchidée Noire (mor til Malabar og Meeke du Bois Chablis) og i Danmark gjennom hennes søster Star.
Noen gamle Laekenois oppdrettere: I Frankrike: Orchidée Noire; i Belgia: Kriekebos; i Holland: Middachten, Poretta og 't Brugske.
KILDER:
Le Berger Belge, Vol. I & II av Jacqueline Aubry
L'Historique du Berger Belge av Georges Van Ceulebroeck
Avlsregister av Irene Eriksen, Danmark
Flere numre av "Le Berger Belge" over flere år